Som med de fleste andre store sosiale bevegelser her i verden, har også feminismen opplevd negative reaksjoner. Antifeministiske bevegelser har eksistert helt siden feminismens begynnelse og har tatt flere forskjellige former opp igjennom tidene. Til tross for dette, har de antifeministiske bevegelsene ofte visse ting til felles. Ifølge sosiologen Michael Flood, er antifeministene som regel uenig i en eller flere av de følgende feministiske meningene: enkelte av dem er uenige i at kjønnsrollene ikke fastsettes av naturen, mens andre mener det ikke stemmer at dagens sosiale fordelen er til fordel for menn. Det finnes også antifeminister som mener at man hverken kan eller bør forsøke å foreta seg kollektive handlinger som er ment å gjøre kvinner og menn mer like. Ofte tar antifeminisme formen av en ekstrem form for maskulinitet – dette blir gjerne gjort av menn som føler menn befinner seg i en krise grunnet det de anser som en feminisering av samfunnet. Det er imidlertid også slik at kvinner og kan være antifeminister. En ting som kan være forvirrende for mange, er at mange av dem som gjerne kalles for antifeminister faktisk anser seg selv som å være feminister. Dette inkluderer folk som Camille Paglia, Kat Roiphe, Naomi Wolf og Christina Hoff Sommers. Grunnet til dette, er at disse personene ofte er imot visse aspekter av feminismen og derfor bruker mye tid på å kritisere det de anser som å være feilaktige påstander eller meninger uttrykket av andre feminister. Det finnes også kvinner som ikke anser seg selv som å være feministiske i det hele tatt – et eksempel er de mange kvinnene som på begynnelsen av det forrige århundret gikk imot at kvinner skulle få stemmerett. I Storbritannia fantes det blant annet den såkalte “Women’s National Anti-Suffrage League”, som bestod av kvinner som mente akkurat dette. Det finnes med andre ord mange former for antifeminisme og man må dermed være forsiktig slik at man ikke lemper alle inn i samme bås – denne gruppen inneholder både kvinner og menn, og alt fra folk som mener kvinner og menn er likeverdige til folk som mener det motsatte.

De første kjente antifeministene regnes som å være dem som var i mot at kvinner skulle få stemmerett på begynnelsen av det forrige århundret. Det var imidlertid ikke slik at de som stilte seg i mot dette nødvendigvis mente kvinner ikke var like mye verdt som menn – som nevnt før var mange av dem som ikke ønsker at kvinner skulle få stemmerett selv kvinner, og de mente gjerne at kvinner allerede hadde for mye ansvar og ønsket dermed ikke at kvinner skulle måtte bære på ytterligere byrder. Mange mente også at det ikke ville være gunstig for kvinner å ha rett til å stemme ettersom dette ville tvinge dem til å ta siden til et spesifikt politisk parti, og at de dermed ikke ville kunne forholde seg nøytrale, som var noe de frem til da hadde vært tjent med. I løpet av den kalde krigen var det også mange som mente at kvinner blant annet ble rekruttert av kommunister, og at det derfor ville være til fordel for kommunistene dersom kvinner fikk rett til å stemme. På denne tiden var det vanlig å mene at en hvit, kristen, heteroseksuell familie der mannen har en klar lederrolle var den eneste måten man kunne stå i mot kommunismen på. I senere tid har det blitt mer vanlig at folk definerer seg som antifeminister fordi de ikke liker måten dagens feminister oppfører seg på. For eksempel, mener mange at feminisme i dag er utdatert ettersom kvinner allerede er likestilte som menn, og at man trenger en bevegelse som fokuserer på problemene til begge kjønnene, heller enn kun det ene. Mange forbinder nemlig feminisme med forakt for menn.

 

Når det gjelder opposisjon til feminisme i dagens samfunn, tenker man som regel at dette er en kamp mellom liberale folk fra de øvre klassene som ofte holder til i de store byene, og konservative folk fra de lavere klassene, som ofte er å finne ute på landsbygden. Eventuelt tenker man at kvinner som jobber i husstanden heller enn å ha vanlig jobb føler seg mer sårbare og dermed er imot feminisme, ettersom de er redde for at dette kan rokke ved stabiliteten de har. Ifølge dette perspektivet, finner man på den andre siden ressursterke og uavhengige karrierekvinner som støtter oppunder feminisme. Ifølge professoren Jerome Himmelstein, er imidlertid begge disse perspektivene feil: heller enn å ha noe å gjøre med sosial eller økonomisk status, avgjøres faktisk spørsmålet om hvorvidt man støtter oppunder feminisme eller ikke, av kulturelle faktorer. Når man undersøker hvem som er feminister og hvem som ikke er det, finner man nemlig at begge sidene tjener omtrent likt, og at de mest avgjørende faktorene for hvilken side man befinner seg på er rase, sivilstatus, alder og utdanning.