Det som gjerne omtales som den “andre bølgen” av kvinnebevegelsen, startet tidlig på 60-tallet og varte i cirka to tiår. Denne delen av bevegelsen begynte i all hovedsak i USA, før den senere spredte seg til andre land rundt om i den vestlige verden. Etter at kvinner i løpet av feminismens første bølge hadde oppnådd like rettigheter som menn på papiret, var målet nå å ta steget videre for høyere likhet i praksis. Blant sakene som ble fokusert på, var arbeidslivet og hvilke klær kvinner gikk med. På 60-tallet var det vanlig for kvinner å ikke ta del i arbeidsmarkedet, men å heller være hjemme å passe barn og sørge for husstanden. Resultatet av dette var at kvinner var separert fra politikk, økonomi og lovgivning. Mens den første bølgen av feminisme hovedsakelig tok for seg saker som stemmerett og eiendomsrett, ble kvinnekampen under den andre bølgen utvidet til å også gjelde ting som seksualitet, familieliv, arbeidsplass og ulikheter som eksisterer til tross for at de på papiret ikke burde eksistere. Andre saker som ble inkludert i kvinnekampen i løpet av feminismens andre bølger inkluderer vold i hjemmet og voldtekt. Det var hovedsakelig bokbutikker og restauranter eid av feminister som ble brukt som møteplasser for bevegelsen. Feminismens andre bølge kom som en reaksjon på den fornyede rollen av den tradisjonelle familien i etterkrigstiden, der kjernefamilien ble ansett som å være det ideelle familieformatet. I løpet av denne tiden flyttet man gjerne inn i eneboliger utenfor byene, og de fleste TV-show dreide seg om denne typen familier. Mange anser feminismens andre bølge som å ha tatt slutt en gang på 80-tallet, etter at det oppstod uenighet blant ulike grupper feminister rundt sex og pornografi. Uenigheten var mellom feminister som var imot porno og prostitusjon, og såkalte sex-positive feminister.

Blant det som la grunnsteinene for den andre feministiske bølgen, var verkene til den franske forfatteren Simone de Beauvoir som ble utgitt på 40-tallet. Her diskuterer hun blant annet ideen om at kvinner anses som å være “det andre kjønnet” i det patriarkale samfunnet. Hun konkluderte med at den mannsdominerte ideologien hadde blitt akseptert som å være normen og at den ble forsterket gjennom myter og det faktum at kvinner er i stand til å bli gravid, amme og menstruere ikke er nok til å rettferdiggjøre at de ble ansett som å være “det andre kjønnet”. En annen ting som spilte en stor rolle, var p-pillen, som ble tilgjengelig på markedet i 1961. Denne gjorde det enklere for kvinner å ha karrierer på lik linje med menn, uten å plutselig måtte trekke seg fra arbeidslivet på grunn av graviditet. Administrasjonen til den amerikanske presidenten John F. Kennedy gjorde kvinners rettigheter til en av sine store saker, og utnevnte kvinner til mange av administrasjonens høyeste poster. I 1961 deltok over 50 000 kvinner i over 60 forskjellige amerikanske byer i en såkalt kvinnemarsj for fred. I 1963 ga forfatteren Betty Friedan ut boken The Feminine Mystique, der hun dro oppmerksomhet til måten hvite kvinner ble avbildet i media på. Hun argumenterte at det faktum at kvinner ofte ble avbildet hjemme på kjøkkenet bidro til å begrense deres muligheter og dermed gjorde at de ikke fikk utnyttet potensialet sitt. Forfatteren gjorde blant annet en undersøkelse blant sine gamle klassekamerater, der hun fant ut at kvinner som spilte en rolle både hjemme og på arbeidsplassen var mer lykkelig enn kvinner som kun spilte en rolle i hjemmet. Ifølge forfatteren var kjernefamilien som ble vist i media undertrykkende overfor kvinner og bidro ikke til å gjøre kvinner mer lykkeligere.

En av de store hendelsene i løpet av feminismens andre bølge, var når Kennedy sin administrasjon ga ut en rapport som viste at det fantes ulikhet mellom kvinner og menn, og som tok til orde for å minske denne ulikheten ved å betale kvinner for å være hjemme med barn og ved å gi dem økt tilgang til utdanning. Kvinnebevegelsen fortsatt å vokse etter rettslige seire som “Equal Pay Act” i 1963, som gjorde det ulovlig å ikke betale kvinner like mye som menn, noe som hadde vært vanlig praksis blant mange arbeidsgivere på denne tiden. En annen ting som skjedde under feminismens andre bølge, var at kvinnestudier ble introdusert som et legitimt studieområde ved flere universiteter. I 1970 ble statsuniversitetet i San Diego var det første i verden som begynte å tilby grader i kvinnestudier. Innen 80-tallet, ble det generelt ansett at kvinner hadde lykkes med å tilegne seg like rettigheter som menn og å forandre på samfunnets tradisjonelle syn på kjønnsroller. Resultatet er at flere amerikanske kvinner enn menn tar bachelorgrad, og at kvinner i økende grad har inntatt felt som tradisjonelt sett har vært dominert av menn – i 2009 var det for eksempel en stund flere kvinner enn menn i jobb i USA.