De aller fleste som besitter elementær kunnskap om feminismen, vil ha kjennskap til at kvinnebevegelsen har vokst frem gjennom tre forskjellige såkalte “bølger”. Den første av disse bølgene startet på begynnelsen av det 19 århundret og varte frem til begynnelsen av det 20 århundret. Bevegelsen begynte i Storbritannia, men spredte seg raskt til USA, og det var i disse to landene at den gikk gjennom sin formative fase. Til å begynne med, fokuserte bevegelsen i all hovedsak på ting som at kvinner skulle ha samme rettigheter som menn når det galdt giftemål, foreldrerett og eiendomsrett. Mange av disse sakene hadde vunnet frem innen utgangen av det 19 århundret – blant annet innførte Storbritannia en lovgivning som for første gang ga kvinner foreldrerett over barna sine. I tillegg ble det innført en lov som gav gifte kvinner eiendomsrettigheter, noe de ikke tidligere hadde hatt. Ettersom Storbritannia hadde en rekke kolonier, kunne den engelske dronningen i tillegg innføre disse lovendringene i land som Australia. I tillegg til dette, fokuserte kvinnekampen som pågikk i løpet av denne perioden på ting som stemmerett for kvinner, samt seksuelle og økonomiske rettigheter. Kvinners rett til å stemme ved valg begynte faktisk i Storbritannias kolonier i oceania, der New Zealand og Australia innførte allmenn stemmerett i 1893 og 1902. Kvinner i Storbritannia fikk rett til å stemme først i 1918, men dette gjaldt kun for kvinner over 30. Det var ikke før i 1928 at alle kvinner over 21 fikk rett til å stemme ved valg i Storbritannia. I England, var Emmeline Pankhurst uten tvil den mest kjente feministiske aktivisten, og hun er kjent for å ha vært en av landets mest innflytelsesrike personer. I USA, var det flere kjente skikkelser innenfor bevegelsen; blant annet Susan B. Anthony, Elizabeth Cady Stanton og Lucretia Mott. Felles for de amerikanske aktivistene, var at de alle hadde vært aktive innenfor kampen for å frigjøre slavene før de kastet seg inn i kampen for kvinners rettigheter. En annen ting som var spesielt når det gjaldt de amerikanske aktivistene, var at samtlige av dem var påvirket av kvekersamfunnet, som blant annet fremholder at kvinner og menn er like i Guds øyne.

Kvinnekamp har også pågått utenfor Vesten. I løpet av Qing-dynastiet i Kina fantes det reformbevegelser som “hundredagersreformen”, der kinesiske feminister tok til orde for at kvinner skulle frigjøres fra de tradisjonelle roller satt av neo-konfutsen. Senere har det kinesiske kommunistpartiet gjort tiltak med mål om å integrere kvinner i arbeidsmarkedet, og de fremholdt at den kommunistiske revolusjonen hadde ført til at kvinner hadde blitt frigjort. I den arabiske verden, var kvinnekampen nært beslektet med arabisk nasjonalisme. Qasim Amin ga i 1899 ut boken “Frigjøringen av Kvinner”, der han tok til orde for rettslige og sosiale reformer ment for å gi kvinner flere rettigheter. I 1923 etablerte Hoda Shaarawi den egyptiske feministiske union, og ble så organisasjonens president og et symbol på kvinners rettigheter i den arabiske verden. I iran bidro revolusjonen i 1905 til å rette fokus mot kvinners rettigheter, og det oppstod en bevegelse som tok sikte på å oppnå like rettigheter for kvinner innen utdanning, giftemål og karriere, i tillegg til rettslige rettigheter. Mange av rettighetene som kvinner klarte å oppnå i Iran, ble imidlertid tatt fram dem etter den iranske revolusjonen i 1979, da et islamistisk regime kom til makten i landet. Dette regimet har vedvart til den dag i dag, og iranske kvinner har fortsatt færre rettigheter enn de hadde på begynnelsen av det forrige århundret. I Frankrike oppnådde kvinner retten til å stemme i 1944. Den franske kvinnebevegelsen fikk imidlertid mindre betydning i løpet av baby-boom perioden som varte gjennom begge verdenskrigene, og i etterkrigstiden gikk man i stor grad tilbake til de tradisjonelle familierollene. Til tross for at Nederland i løpet av opplysningstiden hadde vært et av foregangslandene når det gjaldt ideen om at kvinner og menn var likeverdige, resulterte ikke dette i lovgivning. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke fantes kvinnebevegelser i landet – Aletta Jacobs er kjent for å være den første kvinnen i Nederland som fikk rett til å studere, etter at hun ble tilbudt studieplass i 1871 og ble den første kvinnelige lege og akademiker i landet.

 

Også i Skandinavia opplevde man kvinnekamp i løpet av feminismens første bølge. I Danmark ble det danske kvinnesamfunnet etablert i 1871, der blant annet Line Luplau var en kjent skikkelse. Organisasjonen lykkes omsider med å få på plass lovgivning som ga kvinner lik rett til å stemme i 1915. Sverige var enda tidligere ute – her ble den første organisasjonen som tok for seg kvinnerettigheter etablert i 1855 av Josefina Deland. Landet innførte imidlertid ikke stemmerett for kvinner før i 1921, og det var først i 1923 at kvinner ble gitt lik rett til å jobbe innenfor alle de samme yrkene som menn.