Den tredje bølgen av feminisme oppstod en gang på begynnelsen av 90-tallet, og var karakterisert av en omfavnelse av individualisme og diversitet, samt et ønske om å redefinere hva det betydde å være feminist. Ifølge enkelte, er forvirringen rundt hva den tredje bølgen av feminismen gikk ut på nettopp en av dets hovedkarakteristikker Bølgen var ledet an av den såkalte “generasjon X”, som består av dem som ble født på slutten av 60-tallet og på 70-tallet. Mange mener den tredje bølgen av feminismen kan spores tilbake til bevegelsen innen punk rock kalt Riot grrrl som eksisterte på begynnelsen av 90-tallet, og som bestod av kvinnelige musikere som produserte musikk med tekster som omhandlet saker som angikk kvinners rettigheter. En annen stor hendelse som også blir ansett som å være startskuddet på feminismens tredje bølger, var vitnesbyrdet til Anita Hill som ble vist på TV i 1991, der hun talte overfor en komite som utelukkende bestod av hvite menn. Her tok hun til orde mot den amerikanske høyesterettsdommeren Clarence Thomas, som hun mentet hadde seksuelt overfalt henne. Det er gjerne Rebecca Walker som blir kreditert med å først ha brukt betegnelsen om en tredje feministisk bølge i en artikkel hun skrev i magasinert Ms i 1992, kalt “Becoming the Third Wave”. Her tok hun til orde for at kvinnekampen var langt fra å være over, og oppfordret kvinner til ikke å assosiere seg med menn som sitter med politisk makt og som fører en politikk som ikke gagner kvinner. Dersom disse mennene ikke prioriterer kvinners rett til å kontrollere sine kropper og sine liv, burde man, ifølge Rebecca Walker, hverken ha sex med dem eller bryte brød med dem. Ifølge Walker, var det viktig å få frem at feminismens tredje bølge ikke var en reaksjon, men en bevegelse i seg selv.

I løpet av den tredje bølgen av feminisme, oppstod mange nye retninger og teorier innen feminismen. Den mest kjente av disse, er kanskje ideen om interseksjonalitet – denne ideen går ut på at kvinner utsettes for flere lag med undertrykkelse, som utspiller seg gjennom ting som kjønn, rase og klasse. Ideen ble først introdusert av Kimberle Williams Crenshaw i 1989, og ble svært populær i løpet av feminismens tredje bølge. Andre teorier som ble hyppig brukt av feminister i løpet av den tredje bølger, inkluderer sexpositivitet, svart feminisme, vegetarianks økofeminisme, transfeminisme og postmoderne feminisme. Mange av oppnåelsene under feminismens andre bølge ble brukt som fundamentet for den tredje bølgen. Disse inkluderte den økende offentlige diskusjonen av mishandling og voldtekt av kvinner, tilgangen til p-piller og abort, introduksjonen av lovgivning mot seksuell trakassering av kvinner på arbeidsplassen, etableringen av sentre for kvinner og barn som har blitt utsatt for mishandling, samt finansieringen av programmer for kvinnestudier ved universiteter. Det ble også mye mer fokus på svarte kvinner i løpet av denne perioden – mange feminister fra den tredje bølgen mente nemlig at den første og andre bølgen kun hadde fokusert på hvite kvinner. Den største utfordringen for feministene som ledet an den tredje bølgen, var nok uten tvil at fremskrittene som ble gjort i løpet av den første og andre bølgen ble tatt for gitt av folk flest, og de aller fleste skjønte ikke lenger viktigheten av feminismen. Det virket til å være en generell forståelse i samfunnet om at likhet mellom kjønnene allerede var oppnådd i løpet av de to første feministiske bølgene og at videre forsøk på å fremme kvinners rettigheter fra unødvendige og relevante, og at man ved å føre videre kvinnekamp til og med kunne risikere å dytte pendelen for langt i kvinners favør, på bekostning av menn.

 

Mange kritikere mente imidlertid at feminismens tredje bølge ikke hadde et klart mål og dermed ikke var å regne som en egen bevegelse, men heller som en utvidelse av den andre bølgen. Andre har tatt til orde mot bruken av uttrykket “bølge” – disse “bølgene” virker kun til å dreie seg om utviklingen av kvinnebevegelsen i USA og Vesten, og utviklingen som skjer i andre deler av verden blir dermed ignorert. Et annet problem var at den tredje bølgen av feministme var assosierte med såkalte “jentete feminister” som brukte sminke og leppestift – dette var det mange som ikke likte, ettersom mange feminister mener kvinnekamp burde dreie seg om å ikke måtte bøye seg til feminine standarder satt av samfunnet. De jentete feministene, mente på den annen side at det var deres rett som kvinner å kle seg slik som de selv ønsker. Det oppstod enkelte uenigheter rundt plagg som hijaben og skjorter der navelen vises. Mens hijaben ble sett på som å ta et steg mot Vestens syn på islamsk identitet, ble skjorter der navelen er synlig sett på som å stå i mot patriarkiets snevre syn på kvinnelig seksualitet. Bevegelsen gikk også imot bruken av diverse kvinneundertrykkende ord.