Fettfeminisme – også kalt kroppspositiv feminisme – er en type feminisme som går sammen med kroppsakseptbevegelsen og tar for seg hvordan kvinnehat og forakt for overvekt ofte henger sammen. Kroppspositive feminiser tar til orde for aksept for kvinner av alle størrelser, og mener man i dagens samfunn diskriminerer mot feite for å være late og å spise usunn mat uten at man faktisk har belegg for å gjøre slike antagelser. Fettfeminisme oppstod under den andre bølgen av feminisme på slutten av 60-tallet. Bevegelsen ble i hovedsak holdt i live av amerikanske feminister som Sarah Fishman, Franklin Igway, Judy Freespirit, Karen Jones og Aldebaran. Fishman og Freespirit ga i 1973 ut en bok kalt “Fat Liberation Manifesto”, hvor de gikk hardt ut mot det de mente var størrelsesdiskriminering og seksisme. Bevegelsen ble møtt med blandede reaksjoner – 60-tallet var nemlig en tid da det begynte å bli svært populært med veldig tynne modeller. Enkelte av feministene, som Gloria Steinem og Jane Fonda, mente at det var nødvendig for kvinner å fjerne deres feminine trekk for å kunne sikre seg tilgang til det de anså for å være et mannsdominert samfunn. Fettfeministene fikk imidlertid ikke støtte fra den såkalte National Organization of Women, som var den største amerikanske feministiske organisasjonen på denne tiden. På grunn av dette, etablerte de organisasjoner som Fat Underground, The Body Image Task Force og The Body Positive. Det var også i løpet av denne tiden at den første fettfeministiske boken ble utgitt, nemlig “Fat is a Feminist Issue”, som ble skrevet av Susie Orbach og gitt ut i 1978. Bevegelsen hadde blandet suksess utover 80-tallet – flere organisasjoner og publikasjoner som tok til orde mot størrelsesdiskriminering ble etablert, blant annet magasinet “Radiance”, som fokuserte på tykke kvinner.

En av måtene fettfeministene utførte sin aktivisme på, var ved å saksøke diett programmer for det de mente var falske påstander. Til tross for dette, opplevde diettindustrien rask vekst i løpet av denne tiden, ettersom den sammenfalt med eventyrlig vekst i fitnessindustrien. Ved slutten av 90-tallet, er det beregnet at amerikanere brukte rundt 40 milliarder dårlig årlig på dietter. Til tross for dette, oppleved fettfeminismen et aldri så lite gjennombrudd i løpet av 90-tallet, da National Organization for Women endelig bestemte seg for offisielt å stille seg mot diskriminering av kvinner basert på deres størrelse. I løpet av denne tiden, startet den engelske feministen Mary Evans Young den såkalte “International No Diet Day”, som opprinnelig var ment å være en utendørs piknik for overvektige kvinner. Dessverre for Mary, falt denne dagen på en regnværsdag, og feiringen gikk dermed ikke helt som planlagt. Til tross for dette, har feiringen siden opplevd medvind og dagen feires nå den 6 mai hvert år. Et annet gjennombrudd kom i 1993, da Toni Cassista fikk medhold i retten for at hun hadde blitt utsatt for diskriminering på bakgrunn av hennes størrelse etter at en arbeidsgiver hadde nektet å ansette henne fordi de mente at hun var for tykk. Denne rettssaken markerte slutten for størrelsesdiskriminering blant arbeidsgivere i den amerikanske delstaten California. En annen ting som hadde en positiv effekt for fettfeminismen i løpet av 90-tallet, var at bevegelsen sammenfalt med zine-bevegelsen. En zine er et slags lite magasin som kan bli publisert av mindre organisasjoner eller individer, og flere feminister tok i bruk dette formatet for å spre budskapet sitt. Blant de mest populære av disse, finner man “Fat!So?: for people who don’t apologize for their size” som ble publisert av Marilyn Wann, “I’m So Fucking Beautiful” av Nomy Lamm og “Fat Girl: a zine for fat dykes and the women who want them”, som ble gitt ut av et feministisk kollektiv basert i San Francisco. Nomy Lamm ble i 1997 utnevnt til årets kvinne av bladet Ms. Magazine, mens Marilyn Wann publiserte en bok i løpet av det samme året.

 

I løpet av det første tiåret av 2000-tallet, opplevde fettfeminismen kraftig vekst takket være den økte bruken av internett. Flere blogger med fokus på fettfeminisme ble etablert i løpet av denne tiden. Enkelte av disse har også nytt positiv omtale i massemedia. Bevegelsen opplevde også et løft på grunn av Beth Ditto, som er sanger i det populære punk-bandet The Gossip. Bevegelsen opplevde imidlertid er aldri så lite tilbakesteg etter at Barack Obama ble president i USA i 2008. Hans kone, MIchelle Obama, ledet nemlig en kampanje mot overvekt, der hun gikk kraftig til verks for å få amerikanere til å trene mer og spise sunt for å gå ned i vekt. I 2017 oppstod en ny trend blant fettfeminister og kroppspositive aktivister, der de la ut videoer av overvektige kvinner og menn som tok av seg alle klærne og danset nakne, under hashtaggen #donthatettheshake. Denne kampanjen ble særlig popularisert av Megan Jayne Crabbe, som forøvrig nylig publiserte en bok om kroppspositivitet, kalt “Body Positive Power”.